onsdag 5. oktober 2011

Åpen og ærlig...

(ligget som utkast ei god stundt, men nå følte jeg meg klar til å publisere det)
google
Store deler av livet mitt har stort sett vært en berg-og dalbane, men dette året har vært fylt med alt for mange daler...
Det hele startet i mars når lykkerusen tok slutt. I stede for å være "lykkelig alle sine dager" gikk det over til å være trist og lei nesten hver dag, når han jeg så for meg livet mitt med pakket sakene og dro sin vei. Han etterlot seg et sønderknust hjerte som jeg atter en gang har som prosjekt å lappe sammen igjen. Vel, helt vil det jo aldri bli...
Jeg forundres og overraskes stadig vekk over hvor fort livet kan snu: I det ene sekundet kan du være lykkelig, i det neste sønderknust og ulykkelig. Ja, i det ene sekundet er du i live, i det neste er du død... 



Ofte etterfølges den ene nedturen med den neste. Og slik ble det igjen for meg. 1mnd etter bruddet mistet jeg jobben min. Jobben som jeg stortrivdes i og som jeg følte var perfekt for meg. Skolen var i underskudd og som siste inn var jeg først ut. Det var nok ett slag i trynet! Det var enda grunn til å grave seg ned. Jeg var jo allerede langt nede etter bruddet, så å miste jobben gjorde alt mye verre... Men jeg er flink til å ta på meg ei maske for å skjule ting. Klart noen gjennomskuer det av og til, men som oftest ikke. 
Du kan si maska er: 
Et smil og en latter, betyr ikke alltid at du er glad,

                                   men at du er sterk nok, oppi alt det som gjør vondt ♥


Jeg var heldig og kom i ny jobb 3 dager etterpå. Var der i to mnd før det var ferie og hadde en fantastisk sommerferie som førte meg ut av dalene og mer opp på berget. Ikke helt til topps, men godt på vei. Ved feriens slutt fikk jeg vite at jeg på ny var uten jobb. Så da begynte kampen mot NAV. Tenke seg til! I et av verdens rikeste land må man rett som det er kjempe med nebb og klør for å få det man i loven har rett på. Det skulle virkelig ikke vært mulig!! Men sånn er det! Denne gangen fikk jeg litt hjelp av de.

Så gikk dager og uker bort til å kjempe en kam mot seg selv. En kamp om å ikke gi opp uansett hvor lyst man hadde... Søkte på stillinger i Finnmark, Nordland og her i Rogaland. Dro på intervju! Og håpte på lysere tider. Etter mndr i mørket, kom det endelig litt lys inn i livet mitt. Nå har jeg fått et midlertidig vikariat på den jobben jeg stortrivdes i. Snakker om vitamininnsprøytning. I går var første dagen der etter å ha vært ca 6mnd borte. Fikk den velkomsten! Mange gode klemmer! Mange gode smil! Og best av alt: Jeg fikk høre at jeg virkelig var savnet! :) Når jeg gikk hjem i går, var det med et STORT smil om munnen! Som jeg sa: Jeg forundres og overraskes stadig vekk over hvor fort livet kan snu! Vips går man fra dypt deprimert og motløs- å ha lyst å leve!

Så nå ser livet lysere ut og slik håper jeg det fortsetter. Orker ikke stort flere nedturer... Jeg får leve i nuet og nyte den gode tiden så lenge det varer. Det er viktig å finne frem det som er positivt når livet er mørkt og trist. For det positive kan være som små lys i mørket frem til livet lysner!


3 kommentarer:

Marie sa...

Ja, så er livet... godt me ikkje alltid veit kva som er rundt neste sving. Godt å høyre at du har det betre nå. Er det ikkje rart at så lenge ein er langt nede prøver ein å halde maska, først når det lysnar klarer me å dele det som er vondt.

Har kjent dette på kroppen sjølv på så mange måtar så eg føler sterkt med deg skal du vite.

Klem :)

Monica sa...

Ååååå, skjønne, skjønne Miriam <3 Livet er en berg og dalbane - dessverre! Men det er nedturene som gjør oss sterke - og som ruster oss til å møte neste motgang "litt lettere" :)
Du er superflink som står på uansett - og jeg er stolt av å kjenne deg :)
Dette innlegget var sterkt å lese - og nok en gang viser du pågangsmot og vilje som er sterkere enn den de aller fleste har <3
STOR KLEM <3

Miriam Elisabeth ツ sa...

Takk, begge to <3 Går mye bedre nå ja, men enda ikke på toppen. Enda ikke blitt slik jeg var, eller kanskje jeg har forandret den jeg var?